 |
| Olav Bjørgum-Ill. |
38.
DET
SISTE
Det
siste blir aldri sagt.
Det
siste er som vinden.
Jeg
ser lenger enn alt jeg ser,
Og
hører stemmer ved fjorden.
I
natten kommer en gammel mann.
Ut
vinduet skimter jeg månen.
Hvem
våker med meg når toget går?
Jeg
sitter aleine ved fjorden.
Det
siste jeg sier sønnen min:
I
år kommer snøen tidlig.
Det
banker en engel på huset mitt.
Profeten
har talt, og navnet
Lyser
over hele jorden.
SE
Å
se på lyset lenge,
Til
vi blir en del av lyset
Og
kan se bak alle fjell.
Se
livet som kommer
Og
puster gledesbud.
Se
krystaller som lyser på veien.
Det
er et under å se
Livet
som kommer tilbake, år etter år,
Med
smeltedigelen, og skaper
En
ny verden.
Se
snøskavlen et evig sekund.
Den
sprenger grenser, strekker seg
Med
armer og bein
Oppunder
stjernetaket.
En
tusenår gammel isbre lever
Sitt
eget liv.
Jeg
puster i undring, og fryser
Når
snøkalven stuper i havet.
39.
SVING
DEG
Se,
kunsten stiger i verdi.
Hurra
for kunsten i mitt hus.
Se
fargene, og formen bratt
Som
Lofoten.
Kom,
sving deg litt
Med
bare bein.
Bli
med og skratt for livet
Som
svinger oss mot nord,
Mot
nord.
De
evig grønne trær
Skal
svinge oss til jul igjen.
Og
kunsten roper etter oss
Når
vi er lenge borte.
Og
ingen tørker støv av kunst
Som
stues bort.
Da
gråter maleriet mitt
I
hundre år.
MÅNE
Se
månen vandrer over land
Med
gull på sine lepper.
En
fargeprakt av himmelsol,
En
bildevev for oss på jord
Som
spiller månestrenger.
Månen
er en salme fra det høye,
Et
himmelhjul som svinger seg,
Og
speider rundt vår klode.
Med
undring ser jeg månen dra
En
hest på slep.
Der
sitter nå min kjære brud
Og
lyser fred.
Og
månen holder jorden myk,
Og
løfter hav og land.
Den
minste kjenner nattens glød
Som
stråler gjennom vinduet
Og
senker seg i drømmen min som tidevann.
40.
BLÅTT
Den
båe fargen jeg jager etter
Blir
skjult av skyer, før alt blir blått.
Blått
hav, blå himmel,
Og
blåklokker langs veien
Gir
meg et hint om slottet ved R43.
Blått
lys langs veien, sorg imellom oss
Om
fattigdom og nød.
De
strever etter blåe hus i byen vår.
Men
alle maler hvitt som sne
Med
flaggstang på.
Spå
vakkert fuglebrett i blått,
Så
vakker aftenstund ved enden av en vei
Som
tar imot, og gir
En
blå opplevelse, en tone fylt av liv.
REISE
Reise
i blinde,
Være
fraværende i møte med andre,
Kjenne
seg forlatt i mylderet,
Slokne
i mold og aske.
Reise
med åpne drømmer,
Men
vende seg bort,
Lukke
vinduer og dører
Og
vente på stormen.
Pakke
remedier og reise bort,
Uten
adresse, uten pass.
Reise
med listige skritt til et sted
For
å finne seg selv.
Gå
langt uten nistepakke, uten ord,
Reise
for å unnslippe verden
Som
kaller den gjenstridige
Med
nye hjerteslag, nye impulser.
Reise
for å vokse, oppdage, se,
Flytte
seg som fugl i rommet,
Være
åpen, tilstede og ta imot
Kraften
fra den ene, lyset.
41.
HÅP
Å
bevare håpet i en vanskelig verden,
Gir
nye krefter i stormen.
Våren
er liv fra en dypblå himmel,
Varme
fra det evige lyset.
Vennskap
er kimen til noe stort
Som
skaper håp og glede.
Jeg
spiser brød og drikker vin,
Og
ser at vi er slekt.
Mitt
håp er å fly til himmelen.
Det
forandrer livet på jord.
Jeg
er en gjest, en fremmed her,
Men
håper at vi møtes på andre siden.
ROP
Når
steinene begynner å rope,
Når
fjellene synger i kor,
Når
sypress og oliventrær slår med vingene,
Roper
min sjel av fryd.
Kom
alle barn på jorden.
Din
sjel er et tempel for Gud.
Så
høyt som vi elsker vår søster og bror,
Skal
freden få plass på jord.
Dine
lepper skal alltid synge Hans pris,
Og
Ordet skal lyse i verden.
Sorgen
skal skjules som dugg for sol
I
ropet fra trær og blomster.
Når
hjertet blir salvet av ånd og kraft,
Lyser
ditt tempel av kjærlighet.
Når
ropet fra steiner og fjell går ut,
Kjenner
vi at vi hører sammen.
 |
| Larsnes-Ill.foto |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar