 |
| Jeanette-Ill |
20.
MENNESKE
I
kveld kom jeg til deg,
Og
alt er blitt nytt.
Før
var jeg en fremmed i livet,
I
tanke og dikt.
Nå
er jeg en fugl over alle hav.
Jeg
er blitt rik.
Og
vinden lusker i trærne,
Og
vingene er utspent for flukt.
Jeg
streifer mellom himmel og jord,
Og
føler Guds pust i ryggen.
Jeg
klatrer mot det høye, det evige tårn,
Og
favner sjelen til et menneskebarn.
Den
ene har sett meg.
Jeg
er blitt rik.
SOL
Solen kommer inn.
Solen kommer inn.
Velkommen
til min stue.
Trekkspillet
skal favne deg
Med
toner og liflige melodier.
Kom
inn med din gnistrende prakt,
Med
din gullbeslåtte kjole.
I
natt skal jeg favne din drakt
Og
fly over hele kloden.
Du
er som en verden, min sol,
Min
evig, skinnende tanke.
Ditt
navn er for engler høytid på jord.
Din
munn er sjel og anker.
Velkommen,
min pike, og gjør meg glad.
Vekk
opp de døde spirer.
Kom
vår, kom sol som en hellig dag,
Og
gjør meg til vev i din solstråleprakt.
Velsigne
lyset og varmen.
21.
UTSIKT
Med
fjell og fjord
Og
glitrende hav i vest,
Kommer
båten inn.
Etter
tretti år på reis
Blir
lengselen stor, som en bør.
Når
jeg ser heimen i vest,
Er
det som himmelen blir skyfri igjen,
Med
sol og måne på same tid.
Jeg
sitter lenge i bakkene på Lauvås
Og
kjenner at her hører jeg til.
Min
verden er rund,
Men
nå har jeg landet med hele min sjel,
Og
ser etter arven fra far og mor.
LYNG
Av
alle blomster som glitrer,
Er
lyngen er kjærkommen venn.
Den
er så nær på min reise
Og
ringer for foten min.
Den
er som en fryd i skogen,
Og
taler sitt eget språk.
Den
kryper mot fjell og tinde
Og
synger fra tidlig vår.
På
alle heier i fjellet roper lyngen ditt navn.
Bare
du snur deg og tier
Hører
du lyngen messer – Kom!
Her
er plass nok for alle!
VI
ER
Vi
blir der vi er. Alderen tar oss med.
Formene
blir tydeligere med årene,
Før
de lyser i rommet.
Vi
er melk og honning i det nye landet,
Opphavet
til en stor slekt.
Vi
er kilden som aldri tørker ut.
22.
VÅR
Liflig
er dagen, liflig er våren.
Hvert
menneskebarn er en liflig skapning
Som
erobrer landet, som inntar rommet
Og
hilser som en brudepike,
Med
kjærlighet.
Du
synger imot meg, i hjerte og sinn.
Du
er som en vårblomst i livet.
Du
løfter meg frem som et lite barn.
Og
jeg blir så sterk, når jeg hører din stemme,
At
jeg kan være meg selv.
Jeg
synger om fred på den herlige jord
Og
kjenner at styrken vokser.
Snart
er jeg mektig, som fjell og hav,
Og
vinker med vind mot sommer og sol,
Og
løfter mine nakne hender.
Det
er vår. Det er vår over åker og eng,
Over
graver og skog.
Og
jeg er den minste av alle nå
Som
vandrer på denne jord.
Men
jeg er glad for å være til,
Og
synger for Israel, min rette bror,
At
kjærligheten må seire til slutt.
STILLE
Stille
på fjellet, i dalen, i huset mitt.
Alt
er stille. Ingen vind, ingen latter eller tårer.
Stille
som i graven.
Stillheten
har senket seg over bygd og by.
Alle
er stille for Herren.
Stille
for å lytte. Det finnes usynlige ord
Som
presser seg frem.
Stille
stiger sol og måne. Alle sover
I
denne uvanlige stillhet.
Vi
har glemt å våkne.
Stille
på steinen. Kornet modnes mot en gjestmild høst.
Alle
skal få sitt i huset til far min.
Du og er velkommen inn.
23.
ANSIKT
Med
ansikt til havet
Omfavner
vi hele verden.
Vi
omfavner hjerter og sjeler
Vi
ikke vet av.
Ansikt
til bølger
Som
driver i millioner år
Fra
kyst til kyst, til vår egen barm,
Tar
vi imot – og kysser
Som
små barn.
Vi
speider, og benåder,
Og
vekker liv fra graven.
Vi
minnes de døde,
Og
hilser vårens glød velkommen.
Den
elskede våren!
LYTTE
Vi
har tusen grunner å lytte,
Men
har for vane å rase forbi
Som
et selvfølgelig åndedrett.
Vi
er velsignet, men vet det ikke,
Og
snubler i spranget.
Vi
vil høyere opp, men har ikke kondis.
Vi
er berøvet krefter fra barndommen,
Og
snegler av sted.
Om
veien er lang, er vi på flykt
For
å finne oss selv
Og
det tapte paradis.
ØYEBLIKK
Tilbakelagte
øyeblikk er vakrere enn noe hjem.
Det
som er foran kjenner vi ikke,
Men
i dag skal vi leve.
I
dette øyeblikk er vi til som i evigheten,
Med
pulsslag som vinger i en uendelig dans over havet,
Der
vi bor, du og jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar