ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.42-43) *Sigve Lauvaas

Solgull i åkeren-Ill.

ANSIKTER TREFFER MEG

Alle ansiktene som treffer meg,

Har jeg med meg gjennom hele livet.

De fyller mitt indre med sang.

Ansikter er øyner som håper og tror.

De ber om å komme nær mitt hjerte.

De ber om et møte, så vi kan se og måle.

Jeg er bare et menneske. Men livet

Åpner seg for tusen ansikter på veien.

Og jeg lytter etter ordene som treffer meg.

HØST

Høsten er ingen høst, våren er ingen vår.

Årstidene er som vandringsmenn:

De er alltid på reis.

Jorden under isen, snøen, stjernene:

Den våkner og sover, våkner igjen

Og spør etter våre drømmer.

Høsten roper i fjellet, spiller cello i skogen.

Høsten kommer inn Fjellporten

Og venter til våren banker på.

Mørke og regn forteller sin historie.

Eplehagen forteller til hele nabolaget

Om høsten som lyser i frukt.

ORD

Fremfor alt er ordene våre innerste rom,

Vår lykke som åpner seg hver dag med et smil.

Ordene varmer oss, lyser på veien

Og gir oss en lengsel, en pust av vår.

Det finnes alltid et ord i vår nærhet.

Ordene puster som barn, og setter dype spor.

De skriver vårt navn og forteller hvem vi er.

Ordene synger som fugler i rommet.

De er våre venner, vårt gryende håp i livet.

MALER

En forstyrret mann ble maler.

Han hadde sammenbrudd, men reiste seg

Og gikk til staffeliet som før.

Og alt han malte lyste av kjærlighet

Til den ene, som det aldri ble noe av.

En maler med nerver og blod nynner.

Det bobler strenger av følelse og penselstrøk

Gjennom natten. Blikket fanger fargene,

Og formene puster som gras og blomster.

Trærne synger av full hals.

I forlattheten maler van Gogh seg selv.

Et ulykkelig, gudsforlatt, menneske roper.

I forkledning roper geniet etter lys,

Og fargene strømmet imot ham som barn.

Fra den gang kunne maleren se engler.

SOLEN

Solen strømmer imot den ene.

Og ingen penselstrøk kan oppveie denne gullpenn

Fra himmelen, fra fjærlette skyer.

Maleren ser et ansikt, og maler en stein

Som bærer hele verden.

Solen blir pakket inn i ord som flyter over alt.

Vi puster ord og får drømmer og syner.

Vi ser vårt liv fra begynnelsen, og speider etter venner

Som glir forbi i sakte tempo.

Likevel blir vi alene igjen. En sjel, et speil

Som søker det tapte paradis.

Regnbuen forteller, fjellene forteller.

Ensom vandrer maleren mot havet, og stanser.

Bølgene er som menneskelivet. Det er verden

Som kommer imot oss, og vil ha oss med.

Havet stiger og synker, og glitrer i solen.

Vårt liv er en blomst i solregn, et ansikt som lyser gull.

                      

Ole Bull.Foto-Ill.

 

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.38-41) *Sigve Lauvaas

Olav Bjørgum-Ill.

38.

DET SISTE

Det siste blir aldri sagt.

Det siste er som vinden.

Jeg ser lenger enn alt jeg ser,

Og hører stemmer ved fjorden.

I natten kommer en gammel mann.

Ut vinduet skimter jeg månen.

Hvem våker med meg når toget går?

Jeg sitter aleine ved fjorden.

Det siste jeg sier sønnen min:

I år kommer snøen tidlig.

Det banker en engel på huset mitt.

Profeten har talt, og navnet

Lyser over hele jorden.

SE

Å se på lyset lenge,

Til vi blir en del av lyset

Og kan se bak alle fjell.

Se livet som kommer

Og puster gledesbud.

Se krystaller som lyser på veien.

Det er et under å se

Livet som kommer tilbake, år etter år,

Med smeltedigelen, og skaper

En ny verden.

Se snøskavlen et evig sekund.

Den sprenger grenser, strekker seg

Med armer og bein

Oppunder stjernetaket.

En tusenår gammel isbre lever

Sitt eget liv.

Jeg puster i undring, og fryser

Når snøkalven stuper i havet.

39. 

SVING DEG

Se, kunsten stiger i verdi.

Hurra for kunsten i mitt hus.

Se fargene, og formen bratt

Som Lofoten.

Kom, sving deg litt

Med bare bein.

Bli med og skratt for livet

Som svinger oss mot nord,

Mot nord.

De evig grønne trær

Skal svinge oss til jul igjen.

Og kunsten roper etter oss

Når vi er lenge borte.

Og ingen tørker støv av kunst

Som stues bort.

Da gråter maleriet mitt

I hundre år.

MÅNE

Se månen vandrer over land

Med gull på sine lepper.

En fargeprakt av himmelsol,

En bildevev for oss på jord

Som spiller månestrenger.

Månen er en salme fra det høye,

Et himmelhjul som svinger seg,

Og speider rundt vår klode.

Med undring ser jeg månen dra

En hest på slep.

Der sitter nå min kjære brud

Og lyser fred.

Og månen holder jorden myk,

Og løfter hav og land.

Den minste kjenner nattens glød

Som stråler gjennom vinduet

Og senker seg i drømmen min som tidevann.

40.

BLÅTT

Den båe fargen jeg jager etter

Blir skjult av skyer, før alt blir blått.

Blått hav, blå himmel,

Og blåklokker langs veien

Gir meg et hint om slottet ved R43.

Blått lys langs veien, sorg imellom oss

Om fattigdom og nød.

De strever etter blåe hus i byen vår.

Men alle maler hvitt som sne

Med flaggstang på.

Spå vakkert fuglebrett i blått,

Så vakker aftenstund ved enden av en vei

Som tar imot, og gir

En blå opplevelse, en tone fylt av liv.

REISE

Reise i blinde,

Være fraværende i møte med andre,

Kjenne seg forlatt i mylderet,

Slokne i mold og aske.

Reise med åpne drømmer,

Men vende seg bort,

Lukke vinduer og dører

Og vente på stormen.

Pakke remedier og reise bort,

Uten adresse, uten pass.

Reise med listige skritt til et sted

For å finne seg selv.

Gå langt uten nistepakke, uten ord,

Reise for å unnslippe verden

Som kaller den gjenstridige

Med nye hjerteslag, nye impulser.

Reise for å vokse, oppdage, se,

Flytte seg som fugl i rommet,

Være åpen, tilstede og ta imot

Kraften fra den ene, lyset.

41.

HÅP

Å bevare håpet i en vanskelig verden,

Gir nye krefter i stormen.

Våren er liv fra en dypblå himmel,

Varme fra det evige lyset.

Vennskap er kimen til noe stort

Som skaper håp og glede.

Jeg spiser brød og drikker vin,

Og ser at vi er slekt.

Mitt håp er å fly til himmelen.

Det forandrer livet på jord.

Jeg er en gjest, en fremmed her,

Men håper at vi møtes på andre siden. 

ROP

Når steinene begynner å rope,

Når fjellene synger i kor,

Når sypress og oliventrær slår med vingene,

Roper min sjel av fryd.

Kom alle barn på jorden.

Din sjel er et tempel for Gud.

Så høyt som vi elsker vår søster og bror,

Skal freden få plass på jord.

Dine lepper skal alltid synge Hans pris,

Og Ordet skal lyse i verden.

Sorgen skal skjules som dugg for sol

I ropet fra trær og blomster.  

Når hjertet blir salvet av ånd og kraft,

Lyser ditt tempel av kjærlighet.

Når ropet fra steiner og fjell går ut,

Kjenner vi at vi hører sammen.

  

Larsnes-Ill.foto

                     

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.35-37) *Sigve Lauvaas

Ill.foto

35.

STILLE

Stille glir vi inn i valsen,

Og fra hverandre.

Stille blir vi en krusning i vannet,

Borte mellom skyene,

Flyr til evigheten, flyr som engler

Og forsvinner inn i himmelen.

Stille setter vi spor

Og reiser bort alene, reiser

Mellom høye hus til kirketårnet

Som kimer veien frem

Til Oljeberget.

VI BLIR

Vi blir det vi er, det vi var

Bestemt til å være.

Vi blir gjennom verden en foss,

En strøm av ensomme små

Som lengter å finne den ene.

Vi blir på vår post

Og strekker oss utover, flyr

Mot en stjerne, et mål som blinker

Og kaller oss hjem.

Vi hører jo til et sted i det fjerne,

Vi vandrer fra fødsel til grav

Med hellige vinger.

Vi sover, og våkner uthvilte, rene.

Livet forteller hver dag

Hvem vi er.

DU

Du som er i mine armer nå,

Med musikk og sang,

Du er en lilje fra Jerusalem.

Du senker ditt lys over mitt hjerte,

Og jeg føler meg rik i ditt navn.

Du løfter meg til himmelen med dine ord.

36.

TO

Å være to i unge år,

Blåse i seljefløyte.

Å være tone år for år

Som sol og vann.

Å være to som elsker livet,

Alt som livet har.

Å være dette hjem for to,

Et fjell med dype røtter.

Å være denne jordvarme

Som gir og gir og gir.

Å alltid være nær igjen

Til engelen kaller sine.

Å elske, sove, være glad

Og fri som fugl i livet.

Å takke Gud for hver en dag,

Gir styrke til hverandre.

ORD

Ordet ble gitt oss.

Vi bærer ordet i munnen.

Det synger i greiner og tak.

Ordet forkynner og bærer verden.

Sannheten lyser i ord.

Som en guddommelig skikkelse,

Som en fakkel er ordet vår ledestjerne

Som vokser og bærer barnet.

Vi elsker og løfter armen mot dagslyset.

Ordet gir oss innsikt og trøst.

Vi våkner i rommet med vinger.

Vi reiser med ordet i vår munn

Og skjelver når kvelden kommer.

Vi er jo alene igjen uten lyset

Og varmen fra det gåtefulle ordet,

Som menneskene klamrer seg til.

Ordet og navnet er vårt hellige håp.

Vår tanke fylles av skjønnhet.

Fra dypet stiger vår ånd mot Gud.

37.

SKRIVER

Lyset skriver seg inn,

Barnet skriver seg inn

Og skaper historie for all tid.

Natten skriver i fjellet

Og mørke trær skriver.

Vær og vind skriver over hele verden,

Og barnet lyser med tusen øyner.

Gras og lauv skriver livet.

Barnet lever sitt liv

Og skaper et rom av roser.

Vegger og tak skriver.

Hus skriver fra år til år, gjennom mørke og lys.

Hver dør, hvert vindu møter oss

Som kraft som bryter,

Som bølger på alle verdens hav.

Vi skriver på veien, på vår vandring,

Og taler med vinger.

Vårt hjerte skriver i stjerner at vi er til

Som en del av regnbuen,

En farge, en tone som skriver og skriver.

SAMLER FRØ

Jeg samler frø,

Jeg bæres frem av engler.

Jeg er et lysbarn, født under stjerner.

Jeg bøyer meg for sol og måne.

Mine frø skal vokse, spire inn i livet.

Som en oase skal jeg leve.

Mine frø skal fly med vinden.

Jeg er elsket for å samle,

Elsket for å være lys i verden.

Ordet synger nye år og nye drømmer.

Over grenser synger frøet.

Jeg er født til denne kloden

For å bære himmeltavler,

Mosaikk til skapelsen og livet

Fra begynnelsen. 

Havre-Ill.

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.31-34) *Sigve Lauvaas

Ill.foto.

31.

JEG GÅR

Jeg går på verdens landevei,

Og himmelen er mitt tak.

Jeg strekker meg for vær og vind,

Og bryter grenser over alt.

Hvert sekund har tiden overmakt,

Og gir meg mål å leve i.

På veien har jeg spunnet tråd

Som fletter meg til folk og dyr.

Naturen lever i min kropp.

Jeg lengter blåe fjell i horisonten,

Til eget hus ved Lysefjord.

Jeg hviler meg, som Kafka,

Inntil hundre år,

Til veien føles lett igjen,

Og jeg kan fly.

VANDRER

Alle jøder vandrer mot sitt mål.

Vi er tilskuere i verden,

Og trakter etter venner i naturen.

Vi er et rastløst folk

Som gripes av det lille strå.

Alt er skapt av Gud.

Vår tanke ruller over jord

Som sol og måne.

Snart er vi trette av å gå

Og finner oss et hvilested

Med vann og brød,

Så vi kan sove.

TANKE

Vår tanke er utmattet. Visdommen taler ikke klart.

Vi er på vandring over jorden til dødens piler treffer oss.

Med ord blir livet vevd. 

Et tilfluktssted vil favne våre bønner.

32.

ANSIKT

Vi sitter ved bredden av hverandre,

Ansikt til ansikt med livet.

Virkeligheten er vår pust.

Våre ansikter speiler seg i vannet.

Jeg kjenner et kinn mot mitt kinn,

En hånd i min hånd.

Ømheten vekket meg til tårer.

Vår underlige verden er her.

Vi sitter med melk og honning

Og erindrer barndommens rike.

Synlige for hverandre favner vi dette livet.

Alt skal vi gi til hverandre.

Vi eier hverandre for alltid

Og brenner av kjærlighet.

Vi er som fuglen på mønetak

Og hører frihetsklokker som ekko i fjellet.

KJÆRLIGHET

Hvis vi elsket mer, ville ingen dø.

Ljåen leter i graset.

Bestemor sitter ved rokken for siste gang,

Men kjærligheten synger i alle land:

Småfolk skal også bli store.

Bestemor synger for barn og barnbarn,

Og velsigner slekten som lever.

Kjærligheten skal vokse på jord,

Og kornet skal modnes, graset skal gro,

Og himmelen skal gi ly til alle.

Min sjel synger i vind og vær.

Skyhøyt skal tonene stige.

Vi elsker mer, år for år. Og alle vil se

En sommerdag, uten krig og frykt.

Av drømmer og syner skal verden lyse.

33.

JEG SER

Jeg ser på alle damene, og herrene,

Som går så tett i sammen.

De fryder seg, og måler seg.

For noen er det jammen flott

Å se seg selv i speilet.

Jeg vandrer rundt i byen litt

Og ser et utstillingsvindu.

Her er der mye pynt og stas.

Men ingenting i verden er så flott

Som denne ene.

Jeg ser litt hit, og så litt dit.

Her er så mange pene.

Jeg kunne nesten gått i knas

Av alt jeg ser.

All verdens stas, er ingenting

Mot det jeg ser i blinde.

ÅR

Hvor mange vårer har jeg hatt?
Hvor mange vintrer?

Hver sommer er jeg helt forlatt.

De andre drar til Syden.

Jeg speider etter noe stort,

Et fjell med utsikt over alt.

Jeg ser et følge komme nærmere

En gammel kirke.

Jeg bøyer meg for vind og vær.

Hvert år har sine plager.

Men gleden kommer til mitt bryst

Som kjærlighet og varme brød.

Høyt vil jeg vandre dag for dag,

Og bygge meg et himmelslott.

Hvert år er tavler i min bok.

Og tidens ekko taler.

34. 

KYSS

Jeg kysser vintersol og snø,

Jeg hører havet klapper.

Jeg kysser mark og eng og bø.

Gud ser at jeg er tapper.

Jeg finner venner over alt,

Og lykken er min høytid.

Tenk livet, det er kjærlighet

Som vokser over skyer.

Jeg kysser lyng og alt jeg ser.

Jeg er blitt helt fortryllet.

Tenk, jeg er født til slekten her,

Til det forunderlige livet.

MØNSTER

Jeg ser mønster i mennesker.

Prest og klokker går i takt.

Alle mennesker er vevd i et mønster

Med farger og form.

Det lyser mønster over alle hus,

Og ansiktene taler sakte.

Jeg ser mønster i trafikken.

Og alt peker frem mot noe stort.

Se, fødselen er på gang.

Og det er julekvelden.  

KLOKKER

Klokker slår pling plong. Sannheten skal frem.

Jeg kjenner veien til og fra et klokketårn.

Om natten kommer englene med hvite kapper.

De synger hele livet i mitt bryst: Kom hjem igjen,

Kom hjem til Ordet, og smak mitt brød,

Velsignelsen, og Amen.

Og klokkene ringer elleve, og orgelkrakken står tom.

Men englene spiller i månelys for alle som vil hjem.

Og klokkene slår pling, plong.

Lyngblomst-Ill.

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.29-30) *Sigve Lauvaas

Fargerik by i Mexico-Ill.

29.

FARVEL

Farvel og adjø til alle der nord.

Mitt hjerte vinker og hvisker

Med tusen små engler og stjerner og sol:

Gud hjelpe den minste til seier.

Farvel til sommer og midnattssol,

Farvel til de tusen på havet.

Mitt hjerte har frihet til liv i nord,

Der seien og skreien synger i kor

Og velsigner det blågrønne landet.

Adjø og farvel til fuglen på Røst.

Jeg forteller til alle jeg møter –

Den storslagne fjellrygg som møter meg der

Kan fylle mitt hjerte med farger og ord

Som vokser til drømmer om natten.

Farvel til et landskap av himmeltrær,

Og livet ved kysten av Norge.

Farvel til de mennesker jeg møtte der.

Gud hjelpe dem alle med godvær og fisk,

Og møt dem med roser som aldri dør.

Velsigne hvert barn med glede.

Adjø til søstre og brødre.

SANG

Jeg er en fugl som er kommet bort.

Jeg fløy med vinden alene.

Sangen som drog meg hjem igjen

Var mor sin stemme i livet.

Jeg hørte toner i alle land, og søkte å finne veien.

Til slutt ble jeg var et kirketårn,

Der himmel og jord hadde møteplass,

Der englene kjenner sine.

Her fant jeg sporet, og fløy mot nord -

Til mitt gamle slott fra barndommens tid.

Og kjærligheten våknet igjen,

Og far og mor fikk en hedersplass.

Gud hjelpe med himmelglede.

30.

ANSIKT

Alle ansikter i byens gater

Vekker meg til dans og stev.

Jeg er opplagt ingen dikter,

Men jeg ser et hav av ansikter

I alt jeg ser.

Gleden sprudler over eng og åser,

Høye fjell og dype dal.

Jeg betrakter landskapet som vokser

Nå om våren –

Med blomsterprakt og lauvportal.

Alle ansikter i hus og hytter.

Gud, velsigne dem som søker skjul.

Se, naturen taler i den minste skapning.

Barnet springer, som på fire hjul.

Farger taler til mitt ømme hjerte.

Lyset vokser i min sjel: – Ditt navn!

Høyt mot nord: Jeg møter livets engler.

Midnattsol og kjærlighet, mystikk. –

Mysterium og smil, ditt ansikt lyser:

Livets blomst,

Gud skapte, med sitt ord.

I sitt bilde skapte han mann og kvinne

Du er konge, dronning –

Her på jord.

LYS

Lyset laver ned, lyset laver ned.

Lyset rekker opp til de høyeste fjell og tinder.

Sjøen flør i lyset - som vokser i sin dans.

Elven flommer over sine bredder.

Lyset lengter bort til natten,

Som igjen skal lyse veien frem

Når det evige lyset kommer.

Lyset kommer nærmere hver dag, hvert sekund,

Og favner oss alle med fred og glede.

Storm.no-Ill.

• Nordlys fra Kvaløya-Ill.