ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.11-13) *Sigve Lauvaas

Bestemor og Turid

11.

VEIBYGGER

Jeg bygger vei

For å komme til deg,

For å se deg mer.

Jeg bygger i eget land,

Og skal over grensen

En gang.

Jeg bygger, bestiger,

Og snegler meg frem

Til mitt eget hjem.

Jeg bygger mot stjerner,

For alle jeg favner,

For store og små.

Så treffes vi snart

Og danser i ring,

Ansikt til ansikt

I nordavind.

NETTER

Nettene kommer.

Og hungeren kjennes

Så underlig, rar.

Jeg måler meg selv under stjerner

Og merker at tiden går.

Jeg er et villgras, en lyngblomst,

Og du er en lilje, min drøm.

Jeg vandrer i praktfulle netter

Og våkner i kongens sal.

Her møter jeg en utvalgt prinsesse.

Gud, hjelp for en yndig dag.

Mitt liv triumferer som månen

I ring rundt alt som er skapt.

I mine hender er skrevet

Navnet jeg tenker på.

For evig skal ditt ansikt lyse.

Vår kjærlighet skal aldri dø.

12.

OPP I HØYDEN

Hver morgen triumferer jeg.

Livet selv triumferer.

Jeg er lykkelig, og jeg lever

Som et hjertebarn

Med hender og føtter.

Jeg tenker: Kjære Gud.

Hva skal jeg si? Mitt hjerte jubler.

På min panne lyser solen.

Og jeg fanger ditt blikk.

Jeg ser over fjellet, over fjorden

Til en ny soloppgang.

LEVE

Jeg skal ikke dø.

Jeg har en vilje av liv

Som skaper liv,

Som bærer meg fram.

Jeg kan ikke leke fremmed.

Jeg er her nå, og har et hjem

På andre siden av fjorden.

Jeg lever virkelig,

Og skal fullføre løpet.

Jeg lytter til vinden, lytter

Etter liv i skogen.

Våren kommer sakte

Og presser knopper og blad.

Jeg ser furer i håndflaten.

Mitt navn er skrevet der.

Å ønske hundre år, er stort.

Livet er en morgengave.

Gud velsigner oss med lepper

Som priser hans navn,

Og englene er øyenvitner.

13.

UTSTILLING

Fuglene er på utstilling

Som mennesker

Og trær.

Vi ser på hverandre.

Vi ligner mest på oss selv.

Ingen er som oss,

Og signaturen er vårt liv.

Hver dag glimter vi forbi vinduet,

Forbi speilet i gågaten.

Vi går på scenen hver dag

For å utmerke oss.

Vi gir oss til kjenne.

Vi er den vi er. Ingen skygge

Fra fortiden, men et åpent ansikt.

Vi er som bilder, kunst.

Veiene er dekket av kunst.

Når jeg legger meg ser jeg bilder

Fra galleriet:

Alle menneskene som synger

Og hilser adjø,

Før de drar hjem.

ROMMET

Med undring går jeg gjennom rommet,

Svever i rommet, betrakter

Alt som henger på veggen, og møbler.

Rommet er fullt opp av ånd, ordene

Beveger meg, får meg til å se lyset

Som flyter i rommet, gjennom alt.

Og ute flyter havet fra verdenshjørne til verdenshjørne.

Mitt hav seiler med meg, stille, mens klokkene tikker.

Og kloden går på hjul rundt solen, rundt

Alle mennesker som lever.

Og jeg er i rommet, et øye, et frø.

Jeg undres over skapelsen.

Alle ordene får meg til å stige som solen, stige.

Jeg forstår hvor liten jeg er i det blå rommet.

Jeg lever uten grenser.